Ansikter og debatter har en tendens til å bli moralske og alvorlige når det snakkes om tillit, antagelig fordi man samtidig tenker mest på hvordan det føles når tilliten er brutt. Debatten står da i fare for å bli lite fruktbar, eller uten evne til å re-aktivere tilliten. Å fornye eller opparbeide tillitsbasen forutsetter at man «lader» ordene til debatten med opplevelsen(e) tilliten skal gjenspeile.

Tillit er en verdiskapende faktor og en drivkraft for all utvikling i bedrifter og samfunn. Uten tillit stopper det meste, - helt garantert. Tilliten til våre folkevalgte har fått prøvelser i sommer og et samlet pressekorps har betimelig nok kokt i fete typer og avsløringer. Brillene ble dyrekjøpte, aksjeporteføljen burde ikke vært kjøpt, og noen glemmer hvor de har bodd.

 

Selvsagt er det viktig at sakene blir offentlig belyst, men et annet perspektiv i regnstykket er at all innsatsen, oppmerksomheten og energien som er brukt til å dekke dette, naturligvis kunne vært brukt på annet mer konstruktivt eller produktivt. Når tilliten brytes «stjeles» det i dette tilfellet fra samfunnet relasjonsmessig og produktivitetsmessig.

 

Tillit kan verdsettes i penger, men er en «valuta» som verken kan kopieres, kjøpes eller trues - den må fortjenes. Desto mer tillit, desto mer kan skapes - det ligger i tillitens natur som drivkraft med utspring i forventningene til god fremtidig adferd. I samspillet mellom ansatte og bedrifter er tillit en forutsetning. Du vil naturligvis aldri dele verken tanker, kunnskap eller ideer for å utvikle ferdigheter med en du ikke stoler på.

​

Som fellesverdi i samfunnet og på arbeidsplassen kan tillit sies å ha to hovedkomponenter; «integritet» og «omtanke». Integriteten representerer kvaliteten i egen ærlighet og holdninger. Omtanken er sikkerheten for at du eller den andre parten ikke bare tenker på sine egne interesser. Klarer vi å holde dette foran oss og la det være drivkraften i vårt indre kompass, kommer resultatene, samarbeids-kulturen og fremdriften raskt.

​

​Å strebe etter en kultur med høy tillit er en nøkkel i vår sameksistens. En kultur hvor tillit erstattes med kontroll vil vi ikke ha; de blir stivbente, rigide og investeringslysten (på arbeidsplassen eller i samfunnet), daler. Utstrakt administrativ kontroll som erstatter tillit, utraderer det meste av produktivitet og verdiskaping. En kontrollør produserer heller intet – han kontrollerer.

​

Man kan altså ikke være alene om tillit - men kan være ganske alene om bygge den å bygge den ned eller opp. ​Tillit er en sosial og økonomisk felles verdikapital som er uerstattelig hvis den mistes. Sammen med tillit seiler sårbarhet som trer frem der man potensielt kan bli påført et tap eller det finnes en risiko for dette. Derfor svir det også skikkelig når tillit brytes; skuffelse, sinne og frustrasjon erstatter umiddelbart de tidligere gode forventningene. Som en konsekvens brytes naturligvis omdømmet til personen og den han representerer, ned.

​

Nøkkelen for å bygge tillit i relasjoner og samfunn er et enkelt spørsmål som peker tilbake på både «omtanken» og «integriteten» nevnt over: «Forvalter jeg interessene likeverdig med det de handlingene jeg har tenkt å foreta meg slik at de svarer til de positive forventningene den andre har?»

 

Vekslingskursen for å bytte ut tillit i noe som helst annet, er for høy. Velger vi å lade «det indre kompasset» vårt med tillitens komponenter har vi faktoren som bestandig vil øke produktivitet og gi umiddelbare resultater.

​

​

​